En vandring gjennom Gamle Hokksund — der laks, sølv og århundrer av norsk historie møtes i Storgata
Det er noe eget med Storgata i Gamle Hokksund tidlig om morgenen. Trehusene ligger stille langs den ene veien som en gang var Norges viktigste. Drammenselva glitrer nede ved Risøra. En svalgang henger fra et gammelt teglsteinsbygg — upanelt tømmervegg, laftet på gamlemåten — og du kjenner at her er noe gammelt og tett vevet som ikke er blitt ryddet bort.
Det er nok den tettbebyggelsen i Øvre Eiker som er minst endret de siste hundre år, sier kulturhistorikerne. Det er ikke bare et utsagn. Det er Gamle Hokksunds egentlige særpreg.
Fra husmannsplasser til knutepunkt
Historien begynner ikke med det du ser. Den begynner med elva.
Drammenselva har alltid bestemt hvem som bodde her, og hvorfor. Fra 1600-tallet vokste det frem en rekke husmannsplasser langs den nordre bredden, under gårdene Kruke, Hobbelstad og Lerberg. Det som lokket folk hit, var tre ting: laksefisket ved Hellefossen, tømmerfløtingen langs elva — og sundstedet.
Et sund er et fergeovergang. Dette sundstedet over Drammenselva var ikke hvilket som helst. Det var selve bindeleddet mellom kyst og innland, mellom Bragernes ved fjorden og de store dalene innover i landet. Allerede i 1595 bekrefter biskop Jens Nilssøn i sin reisedagbok at det fantes en bebyggelse her, med en «Sundstue» for de reisende. Stedet het da Haugsund — av «Haug», etter den nærliggende Haug kirke, og «sund», fergested.
Men det store vendepunktet kom i 1624.
Sølvveien — Norges eldste riksvei
Kong Christian IV hadde funnet sølv i fjellet ved Kongsberg. Han trengte en vei. Den veien han fikk bygget — fra sølvverket ved Kongsberg, vestover til Haugsund ved elva — ble Norges første offentlige kjørevei, den såkalte Kongeveien eller Sølvveien. Den sto ferdig i 1630. Og den endte her, ved sundstedet i Haugsund, der frakten fortsatte nedover på elva til Drammen og videre til København.
Sølvet fra norske fjell gikk altså gjennom det som i dag heter Gamle Hokksund. Konger og embetsmenn, postbud og handelsmenn, soldater og omstreifere — alle krysset elva her. Tettstedet befestet sin rolle som det viktigste trafikknutepunktet i nedre del av Buskerud.
Den geografiske logikken var jernhård: veien nordfra møtte fergen, fergen møtte elva, elva møtte havet. Haugsund lå nøyaktig i dette krysset.
Laksen som livsnerve
Parallelt med riksveien og fergetrafikken levde en annen økonomi langs elvebredden: laksen.
Hellefossen — den opprinnelig fem meter høye fossen i Drammenselva like nord for tettstedet, nevnt i skriftlige kilder så tidlig som 1386 — var en av landets beste lakseplasser. Det store fisket tilhørte opprinnelig Haug kirke, og i århundrer drev familiene langs nordsiden av elva et yrkesfiske som ga dem både mat og inntekt. Fisket ble utført med garn og robåter; de karakteristiske nersetterbåtene og bentebåtene var bygget slik at to mann kunne stå på siden og trekke tunge garn uten fare for kantering.
En av de mest kjente laksefiskerne fra stedet var Hilmar Olsen fra Gamle Hokksund, som i sin tid ble en lokal legende. Laksetradisjonen er ikke bare minne — Drammenselva regnes fremdeles blant Norges beste lakseelver målt i fangst per fiskbar strekning, og ved Hellefossen drives i dag Hellefossen Villakssenter, som forteller elvekulturens historie.
J. C. Dahl, den store norske romantikermaler, besøkte Hellefossen på sin berømte norgesreise i 1826 og laget skisser som siden ble til et av hans kjenteste malerier — «Hellefossen» fra 1838, som henger i Nasjonalmuseet i Oslo. På maleriet kan man skimte fiskeredskap som henger i selve fossen. Det er et tidsvitne.
Gårdene som forteller
Den tette bebyggelsen i Storgata og Dynge er ikke bare gammel — den er navngitt etter menneskene som bodde der og det som skjedde innenfor veggene.
Braathengården (Storgata 72–76) er kanskje byens mest dramatiske bygg. Mye tyder på at den er fra midten av 1600-tallet, noe som gjør den til en av de eldste i Hokksund. Den lå rett ved det gamle sundstedet og fungerte trolig som skysstasjon og gjestgiveri. Senere ble den lensmannsgård og fengsel. I 1804 satt Hans Nielsen Hauge — den store norske lekpredikanten og industrigründeren, forfulgt av myndighetene for ulovlig forkynnelse — innelåst i andreetasjen her. I rommet der han satt, skal han ha forsøkt å risse initialene sine inn i et av vindusglass-rutene. Et par tiår etter Hauge ble gården barndomshjem for dikteren Jonas Lie. Gården brant i 2011, men er siden blitt bygget opp igjen.
Falchegården (Storgata) er bygget omkring midten av 1700-tallet, med klassisistisk arkitektur og en nydelig port mot gaten. Den første kjente eieren var Amund Amundsen, men gårdens navn stammer fra garvermester Thomas Bugge Falch, som kjøpte den i 1831. Under hans eierskap skal stedet ha huset både poståpneri og apotek. Her ble dessuten Eikers aller første herredsstyremøte avholdt — den 3. januar 1838.
Gundersgården i Dynge, trolig fra tidlig 1700-tall, er et av de sjeldne, fredede husene i Øvre Eiker som fortsatt er i privat eie. Den lå ved et løkkebruk der beboerne dyrket korn og poteter og holdt husdyr langt inn på 1800-tallet.
Kolbrekgården i Dynge anslås å være fra 1600-tallet, og er blant de eldste bevarte bygningene i distriktet.
Brua og jernbanen — og det store skiftet
I hundrevis av år hadde nordbredden av Drammenselva vært sentrum. Så kom to teknologiske sprang som endret alt.
I 1853 sto den første brua over Drammenselva klar — 14 162 specidaler kostet den å bygge. Og i 1866 kom jernbanen til Hokksund. Begge forbindelsene knyttet seg til sørsiden av elva. Handelsliv og administrasjon fulgte tyngdekraften mot bru og jernbanestasjon. Den opprinnelige tettbebyggelsen på nordsiden — det som hadde vært selve Haugsund i tre hundre år — ble gradvis liggende litt utenfor. Den fikk et nytt navn: Gamle Hokksund.
I 1920 skjedde noe annet: stedsnavnet ble endret fra Haugsund til Hokksund. Årsaken var praktisk — post havnet stadig vekk i feil Haugesund på Vestlandet, og én gang kostet en feilsendt leveranse bedriften Holmen-Hellefoss 10 000 kroner. To språkprofessorer foreslo Hokksund som kompromiss — det liknet både på gamle skriftformer og på den lokale uttalen, «Høkksund» eller «Håkksund».
Et bevart kulturmiljø
I dag er Gamle Hokksund og Dynge regulert som hensynssone bevaring. Det betyr at store deler av bebyggelsen er underlagt vernehensyn etter plan- og bygningsloven. Det er ikke tilfeldig. Området har beholdt noe sjeldent: en sammenhengende trehusbebyggelse i en og to etasjer, der gatestrukturen fra 1700- og 1800-tallet fremdeles er intakt, og der mange av bygningene er satt i stand av private eiere som har tatt vare på originale overflater, lafteteknikk og fasadedetaljer.
Langs Storgata er det satt opp informasjonsskilt ved de ulike bygningene — et lite, men verdifullt tiltak som hjelper besøkende å lese landskapet. Området rundt det gamle sundstedet — Risøra og Sundstedtråkka — er kjøpt opp av Øvre Eiker kommune og gjort til friområde.
Og på Nøstetangensenteret — i Eiker sorenskrivergårds lokaler — finnes en permanent utstilling om laksefisket og livet i Gamle Hokksund, finansiert blant annet av Østsiden Jeger og Fiskerforening.
Stedet med sjel
Det finnes en særegen kraft i steder som har blitt liggende litt bak. Sentrumsflytten til sørsiden av elva reddet paradoksalt nok det originale Haugsund fra å bli revet og modernisert. Mens handelsgaten på sørsiden vokste og skiftet ansikt, fikk Storgata og Dynge lov til å stå.
Det er ikke slik at ingenting har forandret seg. Mange bygninger er modernisert, og ikke alt er idyll. Men sammenliknet med de fleste andre tettsteder i Norge fra samme periode, er Gamle Hokksund usedvanlig godt bevart.
Her krysset sølvet fra Kongsberg. Her kastet laksefiskerne garnet. Her satt Hans Nielsen Hauge bak lås og slå og risset initialer i glass. Her tilbrakte Jonas Lie sine første barneår. Her holdt Eiker sitt første kommunestyremøte.
Det er ikke bare en gate. Det er et sted der gata selv er kilden.
Gamle Hokksund ligger i Øvre Eiker kommune i Buskerud, ca. 50 minutter fra Oslo med tog. Hellefossen Villakssenter er åpent i sommersesongen. Kulturminner i Storgata og Dynge er skiltet for vandring.