Gol oppfattes lett som stedet hvor trafikken fordeler seg: mot Hemsedal, videre opp Hallingdal, nedover dalen eller inn i sentrum for å fylle bensin og gjøre noen innkjøp. Men et veiskille kan være mer enn et praktisk punkt på kartet. Det kan være grunnen til at en handelsplass vokser frem.

Fra dalbunnen ser man sentrum, men oppover mot Golreppen ligger et annet landskap. Her ligger gårdene, med gårdsnavn og bruk som er eldre enn sentrumsgatene. Folk måtte lenge organisere livet ut fra jord, beite, skog, gårdsarbeid og forbindelsene mellom tunene. At Gol i dag samler handel og tjenester, betyr ikke at bygda begynte da butikkene kom. Den har bare skiftet tyngdepunkt.

En gård som ble et museum – i 1958

På Skaga ligger Gol Bygdemuseum. Det er fristende å gå her og bare glede seg over lafteveggene. Men bygningene gir mer mening når vi leser dem som en organisasjon. Stue, loft, stolpehus, låve, stall, eldhus og kvern var forskjellige ledd i husholdningens arbeidsdeling. Her ble det dyrket, tilvirket, lagret, reparert og tatt vare på det som måtte vare gjennom vinteren.

Skaga ble overdratt til Hallingdal Høgskulelag i 1958, og det gamle tunet ble museum. Senere kom flere bygninger til, blant dem den gamle skolestua fra Grønlio. Museet rommer derfor både et gammelt gårdstun og utvalgte bygninger fra andre steder i kommunen. Et loft fra 1750 og ei skolestue er ikke bare to kulturminner; de viser hvordan både hushold og samfunn utviklet institusjoner før dagens kommunale infrastruktur. [1]

Se også på avstanden mellom gårdene og sentrum. Det er denne avstanden vi vanligvis sletter med bilen. En historisk vandring fra Gol sentrum og opp mot Golreppen gjør forbindelsen synlig, og lar handelssentrum og gårdslandskap inngå i det samme bildet.

Kirken som Gol måtte gi fra seg

Den gamle stavkirken i Gol ble tatt ned og flyttet til Bygdøy. Men det er ikke helt riktig å si at den samme bygningen ble satt opp igjen uforandret. Den var allerede ombygd gjennom århundrene. Gjenreisningen i 1884–85 la et tenkt middelalderutseende til grunn, med Borgund stavkirke som forbilde, og bare deler av den gamle konstruksjonen ble med videre. I Gol står i dag en rekonstruksjon innviet i 1994. [2]

Historien stiller et vanskelig spørsmål: Hva bevarer vi når vi «redder» en gammel bygning? Materialene, formen, stedet, bruken eller forestillingen om en opprinnelig utgave? At en stavkirke fra Gol står på Bygdøy, er både en historie om redning og om tap. Den er bevart for landet, men flyttet fra bygda som skapte den.

Den ubehagelige delen av krigshistorien

Under den tyske okkupasjonen fikk Gol en helt annen rolle som knutepunkt. Ifølge Hallingdal Museum ble det reist omkring 200 brakker og lagerbygninger, og fangeleiren på Glitremoen ble etablert. Den store byggeaktiviteten ga arbeid og inntekter lokalt, men også et vanskelig etterspill. Betegnelsen «brakkebaron» ble brukt om noen av dem som tjente særlig godt på tyskernes virksomhet. [3]

Her er det ikke nok å skrive at «krigen satte spor». Historien handler om tvangsarbeid og okkupasjonsmakt, men også om hverdagsvalg i lokalsamfunnet: Hva gjør man når det er mulig å tjene penger på en fiende man samtidig ønsker å bli kvitt? Og hvordan behandles slike erfaringer etter frigjøringen? En reise gjennom Gol blir mer interessant når også dette er en del av det vi ser etter.

Avstikkeren med mest igjen for tiden: Gå en del av Sentrumsvegen og fortsett om mulig opp mot Golreppen og Skaga. Sett kirkehistorien i sammenheng med kirkestedet, kopien i Gol og originalen på Bygdøy. Gol bygdearkiv kan være et videre spor for den som vil undersøke okkupasjonshistorien i detalj.

Det er lett å kjøre gjennom Torpo og tenke at man alt har sett det viktigste når stavkirkeskiltet forsvinner i speilet. Men Torpo er en av de få anledningene i Hallingdal til å gå inn i en middelalderbygning som fremdeles står på sitt opprinnelige kirkested. Den ble reist i siste halvdel av 1100-tallet, trolig på et sted hvor det allerede hadde stått en eldre kirke. [4]

Husk at det vi ser, bare er en del av en tidligere, større helhet. Svalgangen forsvant, og koret med apsis ble revet i 1880. Skipet står igjen, med sine høye staver og hevede midtrom. Det blir en påminnelse om at også de mest uerstattelige kulturminnene har vært gjenstand for praktiske vurderinger og lokale kompromisser.

Hendene som reiste treverket

Vi snakker gjerne om anonyme middelalderbyggere. I Torpo har vi et sjeldent mer personlig spor. En runeinnskrift nevner Torolf og ni andre personer som var knyttet til byggingen. Det gjør et byggverk av tømmer og stavverk til en historie om navngitte arbeidsfolk. Hvem kunne beregne lastene? Hvem valgte trærne? Hvem var dyktige nok til å tilpasse de store bygningsdelene uten moderne maskiner?

Se på portalene med ranker og dragemotiver. De vitner ikke bare om dekorasjonsglede, men om avansert håndlag og en billedverden som spredte seg langt videre enn Hallingdal. Middelalderen var slett ikke så isolert som et blikk på bygdenes avstander kan få oss til å tro.

En fargerik himmel over kirkegjengerne

Inne i kirken er den malte baldakinen kanskje det sterkeste møtet. Kristus, apostlene og legenden om den hellige Margareta finnes her i sterke farger og tydelige konturer. Bildene tilhører et visuelt språk hvor kirkens fortellinger ikke først og fremst ble formidlet gjennom trykte bøker. De ble malt inn i rommet og gjort til del av gudstjenesten. [4]

Ved siden av kirken ligger Kyrkjestugu, som minner om at kirkestedet også var en sosial infrastruktur. Folk kom langveisfra, og ikke bare for selve messen. De måtte ha et sted å samles og holde varmen. Kirken bandt folk sammen på måter som senere ble overtatt av skole, forsamlingshus, butikk og kommunale tjenester.

Tre stavkirker forteller tre ulike historier: Gol ble flyttet, Torpo ble delvis bevart, Ål ble revet.

Når vi fortsetter mot Ål, er kontrasten nesten ubehagelig. Torpo viser hva som ble stående. Ål viser hva som kunne forsvinne, selv når kunsten var av uerstattelig verdi.

Se etter

Portalene, de bærende stavene, runeinnskriften og den dekorerte baldakinen. Innholdet er viktigere enn å krysse av for et raskt kirkebesøk.

Praktisk

Interiøret er sentralt. Sjekk adgang og sesong hos Fortidsminneforeningen. Vis hensyn ved et historisk kirkested.

Ål er mer enn Circle K og Kiwi. Det er jo nesten en fornærmende lav terskel å passere. Likevel er det nødvendig å si det, fordi svært mange møter Ål nettopp slik: som en samling skilt langs riksveien. Når man tar av inn til Sundre og begynner å gå, blir det tydelig hvor misvisende dette bildet er.

Sundre har butikker, bibliotek, offentlige tjenester og møteplasser. Hallingdal sjukestugu ligger her og understreker at det lokale tyngdepunktet har betydning også langt utenfor Åls egne grenser. Men stedet blir først virkelig interessant når vi ser hvilke historier disse funksjonene står oppå. [5]

Den fantastiske kirken som ikke finnes mer

På slutten av 1100-tallet ble det reist en stavkirke i Ål. I andre halvdel av 1200-tallet ble koret utsmykket med omfattende malerier. Her lå et billedprogram med 23 scener fra Det gamle og Det nye testamentet: ikke ett dekorativt bilde i et hjørne, men en fortelling som fylte rommet. Så, i 1880, ble kirken revet. [6]

Det malte tønnehvelvet ble bevart og har siden 1904 vært del av Historisk museum i Oslo. Det er verdt å tenke på hva det betyr. En av Norges mest særpregede gjenstander fra middelalderen ble skapt for et kirkerom i Ål, men kan i dag oppleves i hovedstaden. Det er både et nasjonalt bevaringsarbeid og et lokalt fravær.

I Ål kan vi besøke stavkirketuften og stavkirkemuseet, hvor bevarte bygningsdeler og en kopi av vestportalen forteller om den tapte kirken. Vi kan også besøke den nåværende kirken og undersøke hvordan man har valgt å minnes den eldre. Denne historien må få stor plass i essayet. Den forteller om en tid da det som i dag regnes som uerstattelig middelalderkunst, kunne gå tapt under modernisering av et lokalt kirkested. [7]

En internasjonal modernist på en hallingdalsgård

Ål kan også kreve sin plass på kartet over europeisk modernisme. Rolf Nesch var født i Tyskland i 1893 og flyktet til Norge i 1933. Han var allerede en anerkjent kunstner, men de første årene i Norge ble vanskelige. Nesch utviklet nye grafiske metoder og arbeidet på tvers av tradisjonelle sjangre med grafikk, materialbilder, skulptur og maleri.

I 1951 kjøpte han og Ragnhild Hald gården Rud i Ål, som han kalte Ragnhildrud. Her bodde og arbeidet han resten av livet. Gården ligger i Liagardane, ikke i Leveld – to steder som ikke må blandes sammen. Kontrasten mellom internasjonal modernisme og et gammelt gårdslandskap gir oss en interessant inngang til kunsten: Hvorfor ble akkurat dette stedet et hjem for en mann som hadde rømt fra Europas politiske katastrofe? [8]

På Ål kulturhus ligger Nesch-museet, som åpnet i 1993. Her vises både tegninger, grafikk, malerier, skulpturer og materialbilder. Kulturhuset beskriver utstillingen som verdens største permanente offentlige samling av Neschs kunst. Det er ingen liten fotnote til bygda. Det er en god grunn til å stoppe i Ål. [9]

Hallingrosa: Folkekunstens egen historie

I samme kulturhus kan vi gå fra Nesch til Hallingrosa. Utstillingen viser rosemalingskunst med røtter i Hallingdal, blant annet arbeider av Herbrand Sata, Nils Bæra og Embrik Bæra. Det er fristende å kalle denne kunsten «tradisjonell dekorasjon», men da forenkler vi den til noe statisk. Rosemaling var knyttet til opplæring, omreisende håndverkere, lokal smak, oppdrag og økonomi. Mønstre spredte seg, endret seg og fikk egne uttrykk i forskjellige bygder. [10]

Forskjellen mellom Nesch og rosemalerne er heller ikke absolutt. Begge arbeidet med å gjøre materialer til et gjenkjennelig uttrykk, og begge var del av kunstneriske nettverk større enn Ål. Dette spennet bør være en av hovedideene i essayets Ål-kapittel.

Folkemusikken som ikke stanset ved tradisjonen

Folkemusikkdagene i Ål startet i 1976. Initiativtakerne ønsket en ny arena hvor folkemusikken kunne oppleves som levende scenekunst, ikke bare som noe som skulle konkurreres om på kappleik. Festivalen ble en møteplass for konserter, dans, kurs og musikalsk utvikling. [11]

Her blir Åls kulturelle størrelse tydelig på en annen måte enn gjennom museer. En kulturtradisjon er levende når den blir praktisert, diskutert, utfordret og ført videre. Kulturhuset fra 1992 rommer i dag kino, bibliotek, kulturskole, Nesch-museet, galleri og Hallingrosa. Til sammen betyr dette at Ål ikke bare viser fram en fortid; bygda har bygget institusjoner hvor ny kultur kan skapes. [5]

Ål Bygdamuseum: forskjellen mellom gård og husmannsplass

Litt opp fra sentrum ligger Ål Bygdamuseum på Leksvol. Her er 31 historiske hus fordelt på gårdsmiljø, øvre tun, støl og husmannsplass, ifølge museets egen oversikt. Kommunen oppgir 32. Forskjellen viser hvorfor nøyaktige kilder er nyttige selv i en reiseartikkel. [12]

Det viktigste er ikke antallet hus. Det er forskjellene mellom dem. Et rikt gårdstun og en beskjeden husmannsplass forteller om ulike vilkår i samme samfunn. Stølen forteller om flytting mellom årstidsbestemte arbeidssteder; låven og smia om lagring og vedlikehold. Ser vi dem bare som vakre gamle hus, går en vesentlig del av historien tapt.

Et Ål-besøk som faktisk gir mening: Start til fots på Sundre. Bruk kulturhuset som inngang til både Nesch og Hallingrosa. Gå til kirkeområdet og stavkirkemuseet, og la Åltakets historie synke inn. Har du mer tid, fortsett opp til Leksvol. Da blir Ål tre forskjellige steder på samme dag: et levende sentrum, et kunststed og en historisk fjellbygd.

Etter Sundre bør reisen gjøre noe riksveien ikke hjelper oss med: svinge opp i en sidedal. Nordbygdene – Votndalen, Leveld og Vats – viser hvor mye av Hallingdal som ligger utenfor gjennomfartskorridoren. Leveld er særlig verdt oppmerksomhet fordi gårdene, teigene og stølslandskapet danner en lesbar helhet. [13]

Her ligger gårdstun på rekke i dalsiden. Mellom dem finner man steingjerder, rydningsrøyser og smale jordbruksteiger. Fra dalbunnen strekker beitemarka seg opp mot heimstølene mellom 700 og 950 meter over havet. Dette landskapet er ikke et resultat av at noen har ønsket å skape et pent historisk bilde. Det er skapt av en lang serie praktiske valg om eiendom, beite, dyrking, ferdsel og arbeidsdeling. [14]

Å se jordbrukslandskapet som et dokument

Et steingjerde forteller at noen måtte rydde jord for hånd, men også at grenser og bruk måtte organiseres. En rydningsrøys er mer enn en haug steiner: den viser hva det kostet å gjøre steinete grunn dyrkbar. De smale teigene gjenspeiler eiendomshistorie og måter å fordele ressursene på. Her kan man lese landskapet omtrent som et gammelt kart, bare med spor som ligger igjen i bakken.

Leveld er valgt ut som et av Norges verdifulle kulturlandskap i jordbruket. Det avgjørende er at dette ikke bare handler om vern av bygninger. Aktivt jordbruk, med produksjon av blant annet melk og kjøtt, bidrar til at det historiske landskapet fremdeles fungerer. Uten bruk ville mye av det som gjør Leveld interessant, gradvis forsvinne. [14]

Kunstnartunet og den nye bruken av gamle hus

Leveld Kunstnartun gir oss enda en side av bygda. Her brukes gamle omgivelser som ramme for kunstnerisk arbeid og opphold. Det kan virke som en kontrast til jordbruket, men er samtidig en form for videreføring: hus og tun får nye oppgaver uten at fortidens spor nødvendigvis blir visket ut.

Leveld fortjener ikke å bli et sideblikk på vei til neste sted. Det viser en annen form for størrelse enn antall innbyggere. Her er betydningen spredt utover jorder, gjerder, gårdstun og støler. Landskapet trenger ingen stor hovedgate for å være innholdsrikt.

Se etter

Gårdstun på rekke, teigdeling, steingjerder og overgangen fra innmark til utmark. Opplevelsen er landskapet som helhet, ikke bare én bygning.

Hensyn

Dette er privat eiendom og aktivt jordbruk. Opplev bygda fra offentlige veier og åpne områder; ikke gå inn på tun eller jorder uten avtale.

Hagafoss ser på kartet ut som et logisk sted for et veikryss. Det er også riktig: forbindelsene gjennom Hallingdal og opp mot Hol og Aurland møtes her. Men et veikryss forklarer ikke på egen hånd hvorfor et lokalsamfunn fikk sagbruk, mølle, trevarefabrikk, handel, kirke og forsamlingslokaler.

Elva og trevirket var viktige ressurser. I 1901 kom Holsbru Sag og Høvel i drift. Da hadde håndtering og bearbeiding av tømmer allerede vært sentralt for gårds- og bygdesamfunnene, men sagbruksdrift i denne formen gjorde arbeidet mer konsentrert og mekanisert. Tolv år senere, i 1913, kom Reintons trevarefabrikk. Den omtales i fylkeskommunens kulturmiljømateriale som det første snekkerverkstedet i Hol med maskiner og mekanisk kraft. Fabrikken produserte blant annet dører, trapper, kjøkkeninnredninger og furumøbler. [15]

Hva betyr det at en dør blir produsert på fabrikk?

Det høres beskjedent ut, men en fabrikk som leverer dører og trapper representerer en annen produksjonsmåte enn gårdshåndverkeren som løser en oppgave om gangen. Materialer kan kjøpes inn systematisk, produkter kan standardiseres, arbeidsoppgaver fordeles, og varer kan selges til et større marked. Slik kom industrisamfunnets organisering også til små fjellbygder.

Ved Hagafoss ble det også drevet mølle. En brann i 1918 rammet både trevarevirksomhet og mølle, og virksomhetene måtte bygges opp igjen. En samtidig næringslivsoversikt fra 1924 beskriver både Holsbru Sag og Høvel, snekkerfabrikken og gjenreisningen av mølla. Det viser at historien ikke bare er ettertidens museumstolkning; virksomhetene var del av et faktisk, dokumentert næringsliv. [16]

Når sentrum flytter seg

Den gamle kirken lå ved Holsfjorden. Men i 1924 sto en ny Hol kirke ferdig i Hagafoss. Hagafoss Handel åpnet i 1927. Her ble industri, handel og kirkeliv samlet på et sted som hadde gode forbindelser og muligheter for vekst. Det er et godt eksempel på hvordan samfunnets tyngdepunkt kan flytte seg uten at det gamle sentrum forsvinner. [15]

Rett ved ligger Hol Bygdemuseum, grunnlagt i 1914. Museets 17 bygninger viser et fjellgårdsmiljø med blant annet husmannsplass og støl. Det kan virke paradoksalt at det industrielle Hagafoss også er stedet hvor den gamle bondekulturen er samlet og bevart. Men slik er kulturhistorien ofte: Et samfunn begynner å samle inn sine gamle redskaper og hus omtrent samtidig som ny teknologi gjør dem mindre selvfølgelige i dagliglivet. [17]

En annen måte å se Hagafoss: Ikke stopp bare for å handle. Se etter forholdet mellom elva, de gamle industrimiljøene, kirken og museet. Det er en kort geografisk avstand mellom flere forskjellige stadier av stedets utvikling.

Hol er både navnet på en stor kommune og på det gamle bygdesenteret ved Holsfjorden. Det er lett å la kommunen bli representert av Geilo, den mest kjente destinasjonen, men da gjør vi den samme feilen på nytt: Vi lar det mest markedsførte stedet få være hele geografien.

En kirke i stadig forandring

Hol gamle kyrkje er nevnt i skriftlige kilder fra 1328 og har sannsynligvis røtter tilbake til 1200-tallet. Den begynte som en mindre stavkirke, men ble utvidet og ombygd gjennom flere hundre år. I dag framstår den i stor grad med laftet skip, mens deler av den eldre stavkirkekonstruksjonen er bevart. Det er altså ikke en «original stavkirke» på samme måte som skipet på Torpo, men et uvanlig lesbart dokument over forandringer i behov og byggeskikk. [18]

Like ved ligger Tingstugu fra omkring 1812–15 og Prestestugu fra 1844. De minner oss om noe som moderne samferdsel nesten har visket ut fra forestillingsevnen vår: Å dra til kirke var en reise, og den hadde sosial og praktisk betydning. Folk måtte komme seg frem, varme seg, vente og treffe andre. Prestene reiste også, og prestestua ga dem et sted å ta inn når embetsveien gikk til Hol. [18]

Et gammelt bygdesentrum besto ikke bare av hus som lå nær hverandre. Det var et nett av funksjoner: gudstjenester, rettsmøter, handel, gjestfrihet og offentlig myndighet. Når man ser de gamle bygningene langs fjorden i sammenheng, er det nettopp dette nettet man kan forsøke å rekonstruere.

Hol I: Fjellvannet som skulle lyse opp hovedstaden

Historien om vannkraften er på mange måter den mest nasjonale av alle historiene på vår reise. Oslo kommune kjøpte rettigheter til Holsfossene allerede i 1916. Arbeidet med Hol I startet i 1940, men ble stanset under okkupasjonen. Etter krigen kom utbyggingen i gang igjen, og de første aggregatene ble satt i drift i 1949. [19]

Det spesielle var ikke bare kraftverket. Det var forbindelsen til forbrukerne. Den 187 kilometer lange Hol–Oslo-ledningen ble satt i drift med 220 kilovolt i desember 1949, den høyeste spenningen som til da var tatt i bruk i Norge. I en periode da etterkrigstidens husholdninger, industri og byer etterspurte mer elektrisitet, fikk vassdragene rundt Hol en rolle langt utenfor dalen. [20]

Men historien hadde en annen side. Linjeføringen gjennom Nordmarka møtte sterk motstand. Her kommer spørsmål om naturinngrep, offentlig nytte og geografisk fordeling av kostnadene opp, lenge før dagens diskusjoner om energipolitikk. Kraften skulle nyttes i hovedstaden; inngrepene og utbyggingsarbeidet skjedde mange steder langs ledningen og i fjellområdene hvor energien ble hentet. Det er et eksempel på at økonomiske forbindelser ikke alltid går samme vei som reisen vi gjør i bilen.

En fjellbygd som var del av moderniseringen

Det er lett å omtale bygdene som om teknologisk utvikling ankom utenfra. Hol viser at det er misvisende. Kraftverkene, tunnelene, dammene, ledningsanleggene og de nye arbeidsoppgavene gjorde fjellbygda til en aktiv del av industrialiseringen. Det var teknisk krevende anlegg som ble bygget på grunn av nettopp dette landskapet og dets ressurser.

Når vi returnerer mot Geilo, har Hol gitt oss to svært forskjellige tidslag: en kirke hvor folk søkte fellesskap gjennom århundrer, og et kraftsystem som gjorde det mulig å overføre energi fra fjellvannet til millioner av gjøremål langt unna.

Kirkestedet

Hol gamle kyrkje, Tingstugu og Prestestugu gir en liten, men svært innholdsrik vandring i eldre bygdesentrum.

Kraftsporet

Hol I er primært industri- og samfunnshistorie, ikke et løfte om ordinære besøk inne i kraftanlegg. Les NVEs kulturminnebeskrivelser og respekter adgangsbegrensninger.

Geilo trenger nesten ingen introduksjon. For mange nordmenn betyr navnet ferie, hotell, skiløyper, alpinbakker og hytter. Nettopp denne tydelige identiteten kan gjøre det vanskeligere å se hva stedet var før turismen fikk dominere forestillingen vår.

Ustedalen var ikke tomt høyfjell som ventet på gjestene fra byen. Her har mennesker drevet fangst, jordbruk, ferdsel og jernutvinning gjennom lange perioder. Nordmannsslepene bandt fjellområdene til forbindelsene mellom øst og vest. Myrer, skog, vann og fjell var ikke en bakgrunn for fritidsaktiviteter, men et arbeidslandskap.

Fekjo: gravene og kullgropene

I Fekjo kulturminnepark ligger 17 graver fra vikingtiden, datert til omkring år 900 og hovedsakelig knyttet til kvinner. Det er i seg selv et viktig korrektiv til historiefortelling som bare følger krigere, konger og store slag. Gravene antyder etablerte sosiale miljøer, personlige gjenstander og et samfunn med forbindelser og tradisjoner. [21]

Like interessant er det som ligger like ved. Hol kommune oppgir at det i 1946 var registrert 87 jernvinneplasser og 810 kullgroper mellom Geilo og Ustaoset. Tallene er en påminnelse om omfanget, men de forteller ikke automatisk at alle anleggene var i bruk samtidig. Landskapet ble benyttet gjennom lange tidsrom. Myrmalm måtte samles, trekull fremstilles, ovner bygges og jern bearbeides. Det forutsatte kunnskap og en arbeidsinnsats som lett forsvinner når vi omtaler jernalderen med ett ord. [21]

Hvordan en ljå blir en fabrikk

På slutten av 1800-tallet var smedarbeid et naturlig grunnlag for nye virksomheter. Knut Øyo startet i 1882 med ei smie hvor arbeidet var basert på håndkraft. I 1927 begynte bedriften med økseproduksjon. Allerede i 1936 leverte den 17 000 økser og 35 000 ljåer, i tillegg til sigder, plantehakker og andre redskaper. [22]

Det er en imponerende produksjon, men enda mer interessant er hva tallene betyr. Dette var redskaper som gjorde arbeid mulig i skog og jordbruk over store deler av landet. Fjellbygda leverte varer til andre miljøer og ble selv del av et moderne produksjonssystem. I 1980 var årsproduksjonen kommet opp mot 200 000 økser, og bedriften hadde omkring 70 ansatte. Senere kom avansert maskinering og automatisering.

Rognald Brusletto etablerte sin virksomhet i 1896. Geilo ble slik et sted hvor håndverkskunnskap, vannkraft og maskinell produksjon møttes. Det er ikke riktig å fortelle Geilos historie som om teknologien kom først med hotellheisene. En del av moderniteten ble smidd frem i verkstedene. [22]

Da toget forandret avstanden

Åpningen av Bergensbanen 27. november 1909 var en teknologisk og sosial omveltning. Det ble mulig å planlegge reiser over fjellet på en helt ny måte. For lokale produsenter ble transport en annen sak. For reisende fra byene ble fjellet lettere tilgjengelig. Hotell, turisme og senere hyttebygging vokste i kjølvannet av denne forbindelsen. [23]

Like ved sentrum ligger Geilojordet. Området var opprinnelig slåtteland og senere husmannsplass under gården Geilo. Her står nå gamle bygninger fra flere deler av Hol, og et par bygninger er bevart fra stedet selv. Geilojordet gir en bro mellom turiststedet og det eldre gårdssamfunnet. Fekjo gir en annen: mot vikingtid og jernutvinning. [24]

En tur ved Ustedalsfjorden kan binde disse historiene sammen. Det er ikke nødvendig å gå en hel rundtur for å forstå poenget. Det viktige er å se at fjorden, jernbanen, gårdene, kulturminnene og bebyggelsen er deler av ett landskap som har skiftet funksjon mange ganger.

Geilo uten skikort: Begynn ved stasjonen, ta turen innom Geilojordet og fortsett mot Fekjo. Les Øyos og Bruslettos historie før du går videre. Da kan du se Geilo som industristed og historisk ferdselssted, ikke bare som en arena for neste ferie.

Etter Geilo forandrer landskapet seg. Skogen trekker seg tilbake, fjellet blir mer framtredende, og Hallingskarvet begynner å dominere horisonten. Ustaoset kan virke som et sted som alltid har vært bygget for hytteeiere. Men historien begynner et annet sted.

Omkring 1890 sto det noen få stølsbuer og en løe på Osestølen ved Ustevatnet. Det var et sted for sesongbasert arbeid, knyttet til gårdsdriften lenger nede i dalen. Melk, ost og dyrehold hørte til den praktiske økonomien. Og så begynte jernbanen å gjøre seg gjeldende. [25]

Et jernbaneøyeblikk med stor symbolkraft

Den 9. oktober 1907 ble de østlige og vestlige delene av Bergensbanen høytidelig koblet sammen ved Ustaoset. Hele banen ble ikke åpnet før i 1909, men sammenkoblingen markerte at en enorm anleggsoppgave hadde nærmet seg fullføring. Et sted som tidligere først og fremst var et punkt i et stølslandskap, var blitt et navn i norsk jernbanehistorie. [26]

Det tekniske arbeidet på høyfjellet hadde krevd innsats under svært krevende værforhold. For anleggsarbeiderne var ikke fjellet et sted for avslapning, men kulde, snø, stein, forsyninger og uforutsigbare problemer. For bygdene kunne det samme arbeidet skape muligheter til å selge produkter og arbeid.

Fra støl til hotell, hytter og skole

Ustaoset hotell ble oppført i 1913. I 1916 fantes omkring 30 hytter, og i 1940 var tallet oppe i omkring 200. Denne utviklingen endret både eiendomsforhold, bosetting og næringsgrunnlag. Fylkeskommunens kulturmiljømateriale peker på nye arbeidsplasser ved stasjonen og hotellet, og på at butikk, posthus og telegraf fulgte etter. I 1936 fikk stedet egen skole. [25]

Dette er selve nøkkelen til Ustaoset. Turismen la ikke bare beslag på noen tomter. Den skapte et nytt samfunn med arbeid og tjenester. Der det før hadde vært sesongbebyggelse, vokste det frem en liten helårsøkonomi. Mange familier fikk en ny tilknytning til fjellet, mens folk som allerede brukte landskapet, måtte forholde seg til andre muligheter og interesser.

Hyttebyen viser også hvordan jernbanen kunne være mer formende enn veien. Folk kunne komme fra byen uten egen bil. Varer og proviant kunne fraktes. Avstanden ble ikke kortere målt i kilometer, men den ble mindre som hindring.

En annen type lokalsamfunn

Ustaoset er i dag fortsatt preget av hytter og sesongliv. Men det er verdt å tenke gjennom hvilke funksjoner som skal til for at et sted fungerer når befolkningen varierer så mye mellom hverdag og ferie. Vei, vann, avfall, vedlikehold, beredskap, handel og naturforvaltning får en annen karakter. Ustaoset gir et konkret eksempel på en utvikling mange norske fjellkommuner kjenner igjen.

Før vi fortsetter vestover, kan vi se utover Ustevatnet og tenke på den lille rekken av stølsbuer som lå her før jernbanen. Det er ikke sikkert vi ville gjenkjent stedet. Men det er fortsatt de samme fjellene som setter rammene.

Se etter

Stasjonen, forbindelsen til Ustevatnet og hytteområdene. Tenk på veksten fra noen få stølsbuer til et omfattende fritidssamfunn.

Merk

Historiske hyttetall gjelder bestemte år; de skal ikke fremstilles som dagens bestandsstatistikk. For turer i fjellet må vær og føre alltid vurderes.

Haugastøl er ikke bare et navn på en stasjon og et sted man begynner en sykkeltur. Det er et av de tydeligste møtene mellom natur og ingeniørkunst på hele reisen. For å føre en jernbane over Hardangervidda måtte man bygge mer enn et spor. Man måtte bygge en logistikk, en arbeidsorganisasjon og et system for å holde forbindelsen i gang når vinteren forsøkte å stenge den.

Å holde toget i gang var et eget arbeid

Haugastøl stasjon åpnet i 1908, og ligger 988 meter over havet. Stasjonsmiljøet har en arkitektur som hører til jernbanens storhetstid, med spor etter den nasjonalromantiske og jugendpregede stilen. Stasjonsbygningen og flere andre anlegg er knyttet til arbeidet med å gjøre høyfjellsovergangen mulig som en permanent forbindelse. [27]

På dette fjellet kunne kulde og snøfokk gjøre ordinære transportløsninger utilstrekkelige. Banens høyfjellsstrekning krevde snøskjermer, overbygg, banevoktere og stadig vedlikehold. En jernbane ser enkel ut på kartet, men i terrenget var den summen av tusenvis av lokale løsninger.

Rallarvegen: fra arbeid til fritid

Det er kanskje ingen bedre avslutning på reisen enn Rallarvegen. Veien ble anlagt for å transportere mennesker, utstyr og materialer under arbeidet med Bergensbanen. I flere tiår hadde den en annen funksjon, og mange strekninger forfalt. Sommeren 1974 ble den rustet opp og åpnet som sykkelvei. [28]

Nå er den en av de mest kjente sykkelrutene i landet, fra Haugastøl over fjellet mot Finse og videre vestover. Den tilbyr fantastiske naturopplevelser, men er samtidig et kulturminne man beveger seg gjennom. Broer, skjæringer, stikkrenner, vokterboliger og trasevalg er rester av anleggsarbeid. Hvert praktiske grep ble laget for en bestemt grunn, ofte under krevende forhold.

Det ligger en interessant ironi i at en vei bygget for hardt arbeid, i dag brukes til frivillig fysisk anstrengelse i ferien. De opprinnelige arbeiderne ville neppe ha omtalt den som en fritidsattraksjon. Samtidig er det nettopp den nye bruken som bidro til at veien ble kjent og vedlikeholdt. Kulturminner kan få nye liv uten at den gamle historien blir irrelevant.

Det som binder hele reisen sammen

Haugastøl gjør det mulig å se hele reisen bakfra. Gol ble et knutepunkt fordi veiene møttes. Torpo og Ål viser hvordan religiøse og kulturelle forbindelser bandt mennesker sammen. Geilo utviklet industri ved å bearbeide råstoff og teknologi. Ustaoset ble en hytteby fordi toget gjorde nye opphold mulig. Haugastøl viser hva det faktisk kostet å etablere en forbindelse over fjellet.

Vi har fulgt veien vestover, men det er i virkeligheten alle forbindelsene vi har fulgt: mellom bygder, markeder, kunstmiljøer, vannkraftressurser, hovedstad og høyfjell.

Se etter

Stasjonsmiljøet og anleggssporene rundt Rallarvegens begynnelse. Bruk jernbanehistorien som et kart over terrenget.

Praktisk

Rallarvegen er en krevende høyfjellstur. Åpningssesong, snø, temperatur, vind, transport og sykkelberedskap må kontrolleres særskilt.