En vintermorgen i januar er sporene tydelige. To smale riller i snøen — skiløypa — strekker seg inn mellom granene. Rett ved siden av: et bredere, plattrampet spor der støvlene og syklene har fått sitt eget rom. Det er labbeløypa. Og den har endret noe grunnleggende i det norske friluftslivet.

Konflikten som skapte sporet

I mange år var det en spenning som ikke hadde noe godt navn. Skiløpere frustrert over at joggesko og terrengsykler ødela sporene. Gående som følte seg som inntrengere i sitt eget nærfriluftsliv. Kommuner og idrettslag som visste at noe måtte gjøres, men ikke helt hva.

Løsningen viste seg å være enkel: kjør opp et eget spor. Bred, tett, og beregnet på nettopp de som ikke har ski på beina — men som likevel vil ta seg en tur i vinterskogen.

“Alle skal med ut i marka. Labbeløypa handler ikke om å holde noen ute — det handler om å ønske alle inn, bare i riktig spor.”Prinsippet bak ordningen

Hva er egentlig en labbeløype?

En labbeløype er en maskinpreparert snøflate, kjørt jevn og hard med en pistmaskin eller lignende utstyr, og som løper parallelt med — men adskilt fra — skiløypen. Mens skiløypen har to spor beregnet for glid og fart, er labbeløypa bred nok til at to kan gå ved siden av hverandre, og fast nok til at barnevogn, sparkesykkel og terrengsykkel med brede dekk tar seg frem.

Det er ikke en tilfeldig tråkket sti. Det er et preparert tilbud, med ansvar og vedlikehold, på linje med skiløypen den deler skogen med.

Kjennetegn ved en labbeløype

• Maskinpreparert, bred og jevn overflate — vanligvis 2–3 meter
• Løper parallelt med skiløypen, men fysisk adskilt
• Egnet for gående, joggende, terrengsyklister og sparkesyklister
• Driftes av kommuner, idrettslag eller friluftslivsorganisasjoner
• Merkes tydelig slik at brukerne vet hvilken løype som er hva

Et spørsmål om folkehelse — og tilhørighet

Bak det praktiske sporet ligger noe større. For svært mange nordmenn er vinteren en barriere mot friluftsliv. De eier ikke ski, eller bruker dem ikke lenger. De har en hund som ikke kan bindes fast mens de tar frem langski. De er nybegynner-løpere som trenger fast underlag. De er familier med unger i ulike aldre, der ikke alle har ski.

Labbeløypa sier til alle disse: markas vintergleder er også for deg. Du slipper ikke å velge mellom å ødelegge noe andres glede og å la være å gå ut.

Det er friluftsliv som politikk, om man vil. En stille demokratisering av vinterskogen.

Der sporet finnes — og der det mangler

Ordningen finnes nå i svært mange kommuner, særlig rundt de store byene. Oslo og omegn har hatt labbeløyper i deler av Oslomarka i en rekke år. Mange idrettslag og turlag rundt om i landet har fulgt etter, og DNT har vært en aktiv pådriver for å spre konseptet.

Likevel er det hull i kartet. I mindre kommuner med begrensede ressurser til løypepreparering kan det mangle, og i områder uten organisert drift er konflikten mellom brukerne fortsatt like levende. Der labbeløypa ikke finnes, tråkkes det gjerne i skiløypen likevel — fordi alternativet er å gå i ubrøytet snø.

“En trampet skiløype er ikke bare en irritasjon — den kan være direkte farlig for en skiløper som plutselig mister flyt og balanse i et fotavtrykk midt i sporet.”Praktisk perspektiv fra skiløpermiljøet

Hvem betaler, og hvem bestemmer?

Spørsmålet om finansiering er ikke trivielt. En labbeløype koster penger å kjøre opp og vedlikeholde. Det krever maskinkjøring etter hvert snøfall, kompetanse og tid. Mange steder deles kostnadene mellom kommunen og lokale idrettslag, men modellene varierer. Noen steder er det et helkommunalt tilbud, andre steder et frivillig løft.

Statlige midler til friluftslivsformål — blant annet via Miljødirektoratet og spillemiddelordninger — kan søkes, men byråkratiet kan oppleves som krevende for de minste lagene. Her ligger det fortsatt et arbeid å gjøre, både for å forenkle søknadsprosesser og for å sikre at labbeløypedekning ikke bare finnes der ressursene allerede er størst.

Mer enn snø

Det er noe usedvanlig fredelig over tanken. To spor i skogen, side om side. Det ene smalere og hurtigere, det andre bredere og mer romslig. Begge fører til det samme stedet: ut mellom trærne, bort fra asfalt og støy, inn i vinterens særegne stillhet.

Labbeløypa har ikke løst alle konflikter. Men den har gitt dem et svar som er enkelt nok til å forstå på et skilt, og praktisk nok til at det faktisk fungerer. Det er ikke alltid friluftspolitikk er like elegant.

#Friluftsliv #Vinter #Løypepreparering #Folkehelse #Marka #Skogen #Kommunaletjenester